JOHN ARNE RIISE - FOTBALLSTJERNEN

En strålende ettermiddag i september, møtte Engebråten skoleavis John Arne Riise på en kafe på Kjelsås. Den norske fotballsesongen nærmer seg slutten og serien og landskampsesongen har bare uker igjen. Rett foran meg sitter en kar som nettopp har begynt årets sesong. Mange vil si at dette er den beste proffen vi noensinne har hatt. Han har vært en selvfølge på det norske landslaget i mange år og kunne sikkert spilt mange kamper til, men landslagskarrieren tok en brå slutt nå i våres. John Arne Riise sitter blid og fornøyd på andre siden av bordet og ser ikke ut til å savne landslagsfotballen et sekund.

 

Skrevet av Håvard Bergerud Hebæk

Savner du landslagsfotballen John Arne Riise?

Han tar en slurk av den sterke kaffen og ser på meg med de blå øynene.

-          Jeg savner jo landslagsfotballen og da spesielt spillerne, men det er ikke noe jeg tenker på så mye til vanlig. Nå er det Fulham som gjelder for meg. Dessuten må jeg holde meg i form og må bruke mye tid på egentrening, sier han og strammer musklene i overarmen. Ikke noe tvil om at John Arne Riise fortsatt er en av Norges best trente fotballspillere.

Du er fortsatt godt trent. Hvor mye har du trent?

-          Det har variert, men jeg har alltid trent mye. Jeg sto opp før skolen og hadde egne løpeøkter. Før, etter trening og på løkka har jeg alltid stått og terpa på tekniske ting jeg har følt jeg måtte forbedre.

Du har tydeligvis alltid trent mye. John Arne smiler og nikker. Når begynte du egentlig å spille fotball? (I det jeg stilte spørsmålet) samtidig kom det en liten gutt og spurte om autograf.

-          Tror jeg begynte da jeg var rundt 4 år, husker ikke helt, men tror det var rundt der.

Som fireåring var jo veldig tidlig! Hadde dette noe å gjøre med hvordan du vokste opp som barn?

-          Jeg vil vel si at jeg var veldig snill og hadde mange venner. Han drar på smilebåndet før han blunker og legger til: - Jeg har jo en fantastisk vinnervilje, og det kan kanskje ha preget meg som barn også.

Vinnerviljen sier du, var det også noe som preget din skolegang?

-          Jeg gjorde nesten alle leksene, men det var ikke alltid jeg rakk alt, sier han og flirer. Du vet det kunne bli mye trening. Da skjønner du kanskje at gym var det faget jeg likte best.

John Arne begynner å bli utålmodig, noe som sikkert har gjort han til den eneren han er.
Er det noen spesielle som har inspirert deg til å få den fantastiske karrieren du nå har?

-          Da jeg var liten, så jeg opp til fetteren min. Han var noen år eldre enn meg og var veldig god i fotball. Jeg ville bli like god som han. I tillegg var Pele et stort forbilde. Moren min og resten av familien min har alltid støttet og motivert meg.

Jon Arne Riise har spilt for mange kjente internasjonale klubber. Flere enn noen annen nordmann. Etter starten i Ålesund bar det til Monaco, Liverpool, Roma og nå Fulham. Han smiler da han får spørsmålet. Hvilken av disse klubbene likte du best?

-Den klubben jeg likte best var Liverpool. Det å komme ut å høre «you will never walk alone» foran The Cop er bare magisk, sier han og ler. Samtidig spilte vi jo Champions League finale og vant. Tror nok jeg ikke overdriver når jeg sier at dette har vært den mest spennende finalen i historien.

Det var vel det vi fikk tid til i dag, sier Riise, du skjønner jeg skal i et familieselskap. Han reiser seg og takker høflig før han forsvinner ut i høstsolen, med et liv uten landslagsfotball, men fortsatt med et langt liv innenfor fotballen. Hvem vet, kanskje Norge blir neste stoppested.

JON BING, kul forfatter?

Jon Bing (69) er en norsk forfatter fra Trøndelag som har skrevet mange bøker. Engebråten skoleavis dro hjem til forfatteren for å finne ut litt mere om han. Holder han på med en bok? Syns han det er gøy å være forfatter? Dette og masse mer skal vi i Engebråten skoleavis prøve å finne ut av.

  Skrevet av Thea Karlstad Bing (12)

Hei! Hvordan er det å være forfatter?

-Det å være forfatter er liksom ikke en ting, for å være forfatter må du ha noe å skrive om og du må ha lyst å skrive. Du må også få noen til å kjøpe det og lese det. Det tok lang tid før jeg våget å begynne å kalle meg selv for forfatter, men nå har jeg blitt så gammel at jeg våger å kalle meg selv for det, sier Jon mens han ler litt.

Er det gøy å være forfatter?

-Ja, det er gøy, jeg tror ikke du kan være forfatter uten å like det. Det er ikke bare morsomt, for du må for eksempel inngå avtaler osv. Jeg inngikk en avtale om å skrive tre monologer for Statoil for noen måneder siden. Og da jeg fikk det oppdraget, hadde jeg mindre en 14 dager før jeg skulle framføre det. Det betød at jeg måtte ha veldig strenge tidsfrister. Tidsfrister gjør at det ikke alltid er like morsomt å skrive fordi det blir under press.

Hva slags sjanger er bøkene dine?

-Jeg skriver i mange forskjellige sjangere, men jeg er mest kjent for science fiction og faglitteratur.

Hva er aldersgruppen for bøker og tekster du skriver?

-Det kommer an på, for jeg skriver litt forskjellig. Jeg har skrevet en del for ungdom, men jeg skriver mest faglitteratur for voksne og fagpersoner.

Hvor mange bøker har du skrevet?

-Det vet jeg ikke. Hvis du tenker på skjønnlitteratur, har jeg skrevet ca. 30 bøker. Mange av fagbøkene mine er rapporter. De er lange som vanlige bøker, men ser ikke ut som en bok inni.

Jeg har også en liste med alt av faglitteratur jeg har skrevet, og der har jeg skrevet ca. 300 bøker.

Hvilke av bøkene dine er du mest fornøyd med?

-Det er et vanskelig spørsmål. Du er alltid mest fornøyd med den siste boka du har skrevet, synes jeg. Akkurat nå er jeg mest fornøyd med en bok som heter London 2084 som jeg skriver med Tor Åge Bringsværd. Den håper vi kommer ut våren 2014.

Hva het den første boka du skrev?

-Den heter Rundt solen i ring. Den skrev jeg sammen med Tor Åge Bringsværd. Halvparten av novellene var hans og halvparten var mine. Den kom ut på Gyldendal i 1967.

Når startet du å skrive bøker?

-Jeg startet å skrive bøker da jeg gikk på barneskolen. Da skrev jeg en tullete roman som het R/S Rollo. Rollo var en norsk viking.

Hvordan får du ideer til å skrive bøkene dine?

-Jeg får ideer ved at det oppstår en stemning av ting jeg lærer. Og om du er forfatter, så er ikke ideene problemet.

Hva gjør du når du kommer på en bra ide til en bok?

-Da skriver jeg den vel ned.

Hvor gammel var du når du startet å skrive bøker??

-Jeg var 8 år, tror jeg. Da startet jeg å skrive historier i en liten notisbok med linjer. Jeg leste ofte for søsteren min om kveldene før vi skulle legge oss.

Hva heter den siste boka du publiserte?

-Av skjønnlitterære bøker var det vel enten Nidarholm eller den Hvite munkens briller, og av faglitteratur var det vel Ansvar for ytringer på nett.

Tusen takk for at du hadde tid til å bli intervjuet. Håper du fortsatt har lyst til å skrive bøker og at du kanskje tar en titt innom skoleavisen vår.

Brede Hangeland

Brede Hangeland er en norsk landslagsspiller som også spiller i den engelske toppligaen Premier League. Brede Hangeland har tidligere spilt i den norske klubben Viking og den danske klubben FC København.  Engebråten skoleavis ville finne mer ut om denne interessante personligheten. Vi fikk møte Brede Hangeland på en restaurant i London.

Skrevet av: Hans Olav Hammervold

  Hvordan var barndommen din?

: Jeg hadde en veldig god og trygg barndom.  Jeg vokste opp i Sandal i Stavanger. Jeg tror jeg hadde en ganske normal barndom, sier Hangeland mens han småler. Han sier at han var en grei gutt som sjelden kranglet med foreldrene sine.

Var du flink på skolen eller var du bare ute og spilte fotball hele tiden da du var liten?

: Jeg var overraskende flink på skolen, jeg gjorde alle lekser til rett tid og fulgte alltid med timen. Han husker at han alltid løp ut og spilte fotball til sent på kveld etter at han var ferdig med leksene.

Skjønte du da du var liten at du hadde et stort talent?

: Jeg skjønte ikke helt hvor god jeg kunne bli og jeg hadde aldri i verden sett for meg at jeg kunne kom hit jeg har kommet i dag

Hva mener du er ditt største høydepunkt i karrieren din?

: Jeg har mange høydepunkter i min karriere men jeg vil si at det aller største av dem var da vi kom til finalen i Europaligaen i 2010. Vi tapte uheldigvis knepent, men det var allikevel mitt største høydepunkt og gå ut på banen da 50 000 par øyne så på deg og jublet, sier Hangeland mens han drømmer seg bort.

Hvem var / hadde du et forbilde da du var liten?

: Jeg hadde et forbilde som jeg så opp til, det var Pele. Grunnen til at han ble et forbilde for meg, var fordi jeg så på måten han så elegant og lekent driblet seg igjennom forsvaret på og hvordan han slo 40 meter lange lissepasninger. En annen grunn til at han ble forbildet mitt, var fordi han var en spiller som inspirerte meg til å bli fotballspiller selv fordi jeg kjente at hver gang jeg så han drible seg gjennom forsvaret og score, ble jeg litt irritert over at ingen greide å stoppe han, Så en av grunnene til at jeg ble fotballspiller var fordi jeg selv var fast bestemt på å greie å stoppe han, svarer Hangeland med et selvtilfreds smil.

 Hvilken klubb har du likt best å spille for gjennom hele karrieren din?

: Det er vanskelig å svare på fordi jeg har likt alle klubbene jeg har spilt i veldig godt, men hvis jeg måtte velge en, ville det vært Fulham. Jeg liker veldig godt å spille der fordi jeg lærer utrolig mye når jeg spiller i Premier League. Å få spille mot verdens beste spillere som Fernando Torres, Juan Mata, Steven Gerrard og Wayne Rooney, er en drøm i seg selv for enhver fotballfrelst guttunge slik som jeg var, forteller Hangeland med stjerner i øynene.

Hvilken spiller har du blitt best kjent med i Fulham?

: Jeg har blitt kjent med mange gode spillere som Clint Dempsey, Edwin Van Der Sar, Jimmy Hill og mange flere, men hvis jeg skulle si en, må det være Jon Arne Riise. Vi ble veldig gode venner da vi spilte sammen både på landslaget og i Fulham. Siden vi begge var fra samme land og snakket samme språk, var det lettere å forstå hverandre både på og utenfor banen. Dette var en av grunnene til at Riise og jeg fikk så god kjemi sammen.

Da var desserten spist opp og kaffekoppen tom. Vi takker Brede for intervjuet og ønsker han lykke til videre i sin karriere. Vi håper du har likt dette intervjuet og at du fortsetter å lese Engebråten skoleavis.

HVORDAN ER DET EGENTLIG Å HA EN TVILLING?

Hvordan er det egenlig å ha en tvilligsøster? Hvordan er det egentlig for oss når folk tror vi er en person? Det skal du få svar på i dette intervjuet. Jeg har intervjuet min tvilling, Victoria og spurt henne om hva hun synes om å ha en tvilling og det å være tvilling.

Skrevet av Filippa Kellerstam

Jeg er på vei for å intervjue Victoria om hvordan det er å være tvilling. Jeg har gjort klar ti  spørsmål som jeg håper å få svar på. Jeg går inn døren og setter meg ned i stolen og venter på at Victoria skal komme. Etter noen minutter kommer hun inn døren, og setter seg godt til rette i stolen ved siden av meg. Jeg ser ned på lappen hvor spørsmålene står og starter med å stille første spørsmålet.

Blir du ofte spurt om hvordan det er å ha en tvilling?

-       Hvis jeg møter nye folk og vi skal fortelle litt om hverandre og jeg nevner at jeg har en tvillingsøster, så spør de ofte om det. Men jeg synes det er vanskelig å svare på fordi jeg vet jo ikke hvordan det er å ikke være tvilling.

Hvem er det som oftest tar feil av dere?

-      Lærere generelt tar ofte feil av oss, svarer Victoria og gjør seg klar for å fortelle mer. Det var en lærer som vi hadde hatt i to år, og han tok feil av oss helt til slutten av syvende-klasse svarer Victoria oppgitt.

Hva synes du er bra med å ha en tvilling?

-      Noe som er bra med å ha en tvilling, er at du alltid har en å være med og vi har dobbelt opp med klær fordi vi kan låne av hverandre. Når man foreksempel skal på ferie, har man jo på en måte alltid med en “venn”, men noe som kan være ganske dumt, er at man kan bli tatt for å være en person. Det synes ikke jeg er så veldig gøy, fordi vi er jo to helt forskjellige personer, svarer Victoria med en ganske alvorlig stemme.

 

Synes du selv at dere ligner?

-      Jeg synes selv vi er helt forskjellige og kan ikke skjønne hvordan noen synes vi ligner. Men hvis jeg ser på bilder fra vi var mindre kan til og med jeg slite med å se hvem som er hvem. Men da gikk vi jo alltid i helt like klær og sånt.

Hva tror du er bedre med å ha en tvilling enn å ha en storesøster, storebror, lillesøster eller lillebror?

-      Det jeg synes er bedre med ha en tvilling enn for eksempel å ha en storesøster, er at du alltid har en å være med på samme alder som deg.  Det er også kanskje lettere å snakke med en på samme alder enn en som er eldre eller yngre.

Hva synes du om at folk noen ganger kan ta feil av dere?

-      Jeg skjønner jo at de kan gjøre det, men hvis det gjentar seg ofte kan det bli litt irriterende i lengden. Jeg blir jo selvfølgerlig ikke sur og jeg skjønner jo at det tar tid å lære seg forskjellen mellom tvillinger.

Har det skjedd en gang at noen har trodd dere har vært en person?

-      Ja, morsomt at du spurte om det, svarer Victoria og begynner å le. Det skjedde første dag på barneskolen. Det var noen jenter som bare hadde sett oss hver for oss, så de trodde vi var en person. Men så så de oss sammen, da ble de litt sjokkert.

Hva synes du er forskjell med å ha en tvilling nå i forhold til da du var mindre?

-      Da vi var mindre, valgte mamma hva vi skulle ha på oss og da kledde hun oss alltid likt. Da lignet vi mer enn det vi gjør nå, så da tok folk oftere feil av oss. Nå når vi bestemmer selv hva vi vil ha på oss, kler vi oss ulikt og da tar ikke folk så ofte feil av oss. Det er vel den største forskjellen, tror jeg.

Er dere alltid med hverandre?

-      Nei, vi var mer med hverandre før da vi gikk på barneskolen, for da gikk vi i samme klasse og hadde samme venner. Nå som vi har begynnt på ungdomskolen går vi i forskjellige klasser og har fått ny venner. Vi gjør ofte lekser sammen, for da kan vi jo hjelpe hverandre, men noen ganger liker jeg å være alene også, svarer Victoria.

Nå har jeg et siste spørsmål, er du glad for at du har en tvilling?

Ja, jeg er veldig glad for at jeg har en tvilling fordi det er noe helt spesielt. Det er ikke så vanlig å ha en tvilling, spesielt ikke en eneggetvilling, svarer Victoria og smiler stort.

Jeg ser ned på arket en gang til for å dobbelsjekke at jeg ikke har noen flere spørsmål, og det har jeg ikke. Jeg føler jeg har fått gode svar på spørsmålene jeg har stilt, så jeg avslutter med å takke for alle svarene. Jeg håper du som leser har fått svar på det du lurte på. Jeg pakker sammen tingene mine og går fornøyd ut døren.

 

Sild og rasjonering

Ruth Peggy Alvild Petersen (82) var 9 år gammel da krigen brøt ut. Faren hennes var sjømann og oppholdt seg i Australia under hele krigen. Halvbroren hennes ble torpedert og døde under krigen.

Tekst: Fanny Ørvik

 

”Jeg bodde i Flekkefjord med moren min og mine to brødre da krigen brøt ut. Krigen var ekstra hardt for oss, siden faren min ikke var til stede under hele krigen, og moren min var alene om omsorgen for barna, mine to brødre Hans og Fridtjoff og meg. Jeg hadde også noen halvsøsken, men de var så store at de ikke bodde hjemme”, sier Ruth

”Da jeg fikk vite om at krigen starta, sto jeg i en brødkø. Det var oppstyr i gatene, og jeg kan huske at noen skrek: ”Nå kommer tyskerne!” De kom marsjerende inn i gatene, men jeg skjønte ikke så mye av hva som foregikk. ”

”Der jeg bodde tok tyskerne og skjekket hus for ulovlige varer. Moren min gravde ned kaffebønnene, hun var for livredd for at tyskerne skulle ta dem!”

”En gang var jeg ute også ga en av tyskerne meg en sjokoladeplate. Alle de voksne sa at man ikke skulle spise dem fordi de var forgiftet. Men jeg fikk altså denne sjokoladeplaten i hånda og jeg var veldig sulten, så jeg spiste den!” ler hun.

Men ble du dårlig da?

”Nei, jeg ble ikke det, jeg følte meg helt fin”, sier Ruth.
 

”Jeg var veldig ofte sulten. Vi spiste to måltider om dagen, stort sett sild, poteter og grøt. De som bodde på landet, hadde det mye bedre enn vi som bodde i byen”, forklarer hun.

Skulle du ønske du kunne glemme noe fra den tiden?

”Jeg så moren min gråte og være veldig fortvila, jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å se mamma så lei seg. Jeg ville gjerne hjelpe, men jeg var ikke sikker på hvordan. ”

”Under krigen gikk folk med slitte omsydde klær og det var veldig dårlig med skotøy. Krigen har gjort meg flink til å sy. Jeg brukte det stoffet jeg fant, ofte på gamle klær,  og sydde det om. ”

”Halvbroren min, Fredrik, var ute og seilte, og moren min var oppe hele natta fordi hun følte på seg at noe var galt. Neste dag fikk vi vite at båten han hadde vært på hadde blitt torpedert og (at) han var død. Jeg var veldig lei meg og gråt masse”, sier Ruth alvorlig.

”Ja, jeg hadde nok vært et annet menneske hvis jeg ikke hadde opplevd krigen. Men den har vært med på å forme meg til å bli den jeg er i dag og jeg ville ikke vært noen annen”, smiler hun.

”Jeg opplevde også bombing. Vinduene var blendet, vi slukket lyset og var musestille.”

”Da krigen endelig tok slutt, var det fest i gatene og pappa kom endelig hjem”, sier hun med et lite smil om munnen.

”Jeg synes det er bra at Hitler døde etter alle de milioner menneskene han påførte så mye elendighet”, sier Ruth med et fjernt blikk.

Er det noe du vil tilføye?

Ruth lener seg godt tilbake i den slitte stolen og sier: ”Hadde det ikke vært for silda, hadde vi ikke overlevd”.

”Etter at krigen var slutt, fikk jeg meg jobb i en liten sybutikk. Jeg brukte hele måndeslønna mi på en blomst som heter juleglede, det sier litt om hvor lite vi hadde på den tiden!”

"Det irriterer meg når folk ikke synes teater er viktig"

Birgit Nordby jobber som skuespiller. Hun har spilt inn flere reklamer, spiller i filmer, har vært med i teaterstykker, og har også vært teaterinstruktør. Engebråten skoleavis har intervjuet Birgit for å finne ut mer om hvordan man blir skuespiller, og hvordan det er å være en skuespiller.

  Skrevet av Andrea Ramleth Langfeldt

Birgit smiler når hun tar i mot meg i den store eplehagen utenfor huset hennes på Grefsen. Jeg kjenner jeg er litt nervøs før samtalen med denne store skuespilleren. Det tar ikke lang tid før vi finner tonen.

Hvorfor valgte du å bli skuespiller?

Jeg holdt mye på med det da jeg var barn, og syntes det var veldig gøy.  Da jeg ble eldre, begynte jeg å studere historie, men jeg ville heller jobbe med mennesker. Jeg begynte på et 3 måneders heltids teaterkurs. Jeg syntes det var veldig gøy og hadde egentlig aldri tenkt tanken på at det gikk an å jobbe som skuespiller, men så bare skjønte jeg at det var det jeg hadde lyst til. Så derfor gikk jeg flere kurs, både i Norge og i London.

Det er sikkert mange som lurer på hvordan man kan bli skuespiller, og det vet jo Birgit alt om. Hun sier at man først må gå på skole, eller de aller fleste må ihvertfall det. Der lærer du hvordan du skal spille forskjellige roller, og hvordan du skal leve deg inn i de forskjellige rollene.

Det er sikkert mye morsomt med å være skuespiller. Men hva synes du er det mest slitsomme?

Hun er rask med å svare "arbeidstidene!" Du må jobbe fra tidlig om morgen til langt ut på kvelden. Og folk som ikke tenker at teater er noe viktig, og mener det er unødvendig, det irriterer meg veldig!

Birgit har vært skuespiller i 13 år, og har lang erfaring.

Hvor mange reklamer og filmer har du vært med i?

Jeg har vel vært med i sånn ca. 6-7 reklamer, og 3 filmer, men det er jo teater jeg driver mest med da. Så det det går mest i teater, men jeg har jo også spilt i noen informasjonsfilmer og opplæringsfilmer.

Det er mye du må huske på når du står på scenen. Men hva er det aller viktigste?

Det er jo veldig viktig å tro på det du gjør, fordi hvis du tror på deg selv, så tror publikum på deg, også må du føle at dette er noe du har lyst til, og synes at det er gøy. Man må jo så klart huske replikkene og hva man skal gjøre og sånt også da!

Hva skal til for å bli en god skuespiller?

Jeg tenker vel det å være interessert i det du gjør, og å være engasjert har en stor betydning. Å tørre å spille både helter og skurker gjør deg nok også til en god skuespiller, også må du jo ville det da.

Hvor lang tid tar det å spille inn en kort reklamefilm?

Det tar ikke lang tid å spille inn en reklamefilm! Ofte bare 1-2 dager, men man må jo lære replikkene på forhånd, og de 1-2 dagene er veldig lange dager! Det er masse folk som har sin egen mening, så å prøve ut alle de ideene kan være litt slitsomt.  Når du er med i en reklamefilm er det viktig å kunne improviser, for du får ikke alltid like tydelige beskjeder.  Men selv om det er en veldig liten reklame så tjener du ganske mye penger, du tjener penger for hvert år reklamen du er med i sendes på tv-en eller på kino.

Skal det mye jobb til for å lage en reklamefilm?

Ja, det skal veldig mye jobb til for en liten reklamefilm, og det blir mye penger!

Tobarnsmoren har en stressende hverdag, og om noen uker skal skuespilleren spille inn en ny reklame, hun har allerede startet å øve litt på replikkene. Jeg sier “hade” til Birgit og ønsker henne lykke til med den nye reklamen.

Hvorfor får Justin Bieber så mye hat? Og hva synes han om det?

Den unge superstjernen Justin Bieber (19) fra Canada har gitt ut fem albumer og er nå på sin andre verdensturne. Han er veldig suksessfull og har fans over hele verden, likevel får han drapstrusler og hat hver eneste dag. Hvorfor? VG besøkte Bieber i solfylte Los Angeles.  I samme by møtte vi også en såkalt “hater”, som hater Justin Bieber. Vi vil høre saken fra to forskjellige perspektiver. 

 Skrevet av Sunniva Husevåg Beisland

Justin kommer smilende inn i rommet. Jeg har ventet utenfor studioet hans i nesten en halv time. Han hilser på meg med en klem og setter seg ned i stolen ovenfor meg. “Hei, så hyggelig å møte deg”, sier han med et smil om munnen. “I like måte”, svarer jeg hyggelig. Jeg kremter og begynner rett på intervjuet.

Hvordan var barndommen din?

-       Den var ganske tøff.  Mamma var alenemor og vi hadde veldig lite penger. Jeg ble mobbet fordi jeg var fattig og fordi (jeg) gikk med alt for store klær som vi hadde fått.

Du er veldig talentfull, og har lykkes i så ung alder! Er kjendislivet tøft?

-       Ja, det er det. Jeg er veldig takknemlig for alt jeg har oppnådd, men ja, det er ganske tøft. Paparazzier over alt (hvor) jeg går, de respekterer ikke at jeg har lyst til å ha litt privatliv. Jeg er tross alt bare en vanlig tenåring.

Får du mye hat?

-       Ja, mer enn du kan tenke deg. Jeg får tusenvis av trusler, hver eneste dag. Hvis du søker på “I hate Justin Bieber” på Google, får du opp mer enn 140 millioner treff. 

Tar du deg nær av det? Blir du lei deg?

-       Det er selvfølgelig ganske trist, fordi jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt. I starten, da jeg var rundt 15, 16 år, var det veldig tøft. Jeg var ikke vant til alt hatet, men jeg er blitt mer vant til det. Så klart blir jeg fortsatt litt såret av at folk skriver så mye stygt til meg, men jeg har lært meg å bry meg mindre og fokusere på alt det positive folk sier om meg istedenfor.

  

En halv time senere, sitter jeg på en kafe med en såkalt “hater”. En hater er en person som hater noen. Gutten i dette tilfellet hater Justin Bieber. På utsiden ser han ut som en hyggelig gutt, der han sitter og smiler. Gutten har bedt om å få være anonym. Jeg hilser på ham og begynner på intervjuet.

Hvorfor hater du Justin Bieber så utrolig mye?

-       Jeg synes han er overfladisk og frekk. Han tror han er veldig mye bedre enn alle andre. I tillegg til det er han ikke et bra forbilde for unge jenter, de er desperate og lever ikke i virkeligheten.

Men er det Justin sin feil at tenåringsjenter oppfører seg sånn?

-       Ja, og nei. Måten Justin oppfører seg på gjør jo at de oppfører seg sånn (som) de gjør, men det er jo ikke bare hans feil heller.

Hvor er det du og andre “haters” sprer hat?

-       På nettet. Der er det enklest. Man kan skjule seg bak en profil eller være helt anonym. Det gjør jo at folk ikke skjønner hvem du er. Mange av de som sprer hat hadde aldri turt å gjøre det samme i virkeligheten.

Jeg håper du og andre haters har skjønt at dette er mobbing?

-       Det kan ikke telles som mobbing, synes jeg. Alle gjør det jo uansett. I tillegg til det er Justin Bieber en kjendis, så han må bli vant til det. Han bryr seg sikkert ikke uansett. Mobbing er det ikke.

Har du noen gang vurdert å slutte å bruke tiden din på å rakke ned på andre?

-       Jeg ser ikke på det på den måten. Jeg bruker ikke mye tid på det. Hvis han legger ut et bilde på Instagram, kan jeg kommentere at han er stygg. Hvis han skriver noe på Twitter, kan jeg skrive at han er dum.

Hva er egentlig poenget med dette? Føler du deg bedre av å gjøre det?

-       Nei, jeg føler meg ikke noe bedre selv, men jeg prøver å få Justin til å skjønne hvor overfladisk og dum han er. En gang kommer han til å skjønne at han er et dårlig forbilde.

Hva tror du skjer da? Kommer han til å slutte å gjøre det han elsker å drive med?

-       Jeg håper det. Han er ikke flink til å synge, eller danse.

Hva tror du da er grunnen til at han har vunnet mange priser for sangene sine, stemmen sin og at han er et godt forbilde?

-       Det vet jeg ikke. Folk har forskjellige meninger, men jeg synes ikke han har fortjent noen av de prisene han har fått.

Synes du det du gjør er riktig?

Etter jeg stilte dette spørsmålet reiste den anonyme hateren seg opp og gikk, uten å svare. Jeg tror personen forstod at det han gjør faktisk kan kalles mobbing. Når Bieber får så mye hat hver dag, er det kanskje vanskelig å tenke på det som mobbing, men det er det faktisk. Tusenvis av tenåringer over hele verden blir mobbet, og det er et utrolig alvorlig tema. Det er ikke rett å behandle noen mennesker annerledes, uansett om de er kjendiser eller klassekameraten din. Alle er mennesker.

Parkinson

Mange kvinner og menn i verden lever med en sykdom som heter Parkinson. Men hva er det egentlig? 8b klasseavis dro til hjemmet til Hans Kellerstam (67) i Stockholm og snakket med Parkinson-pasienten som har hatt Parkinson i 17 år. Han forteller oss mer om sykdommen og hvordan det er å leve med den.

Skrevet av Victoria Kellerstam

 

Hva er Parkinson?

“Parkinson er en sykdom som gjør at musklene i kroppen blir stive, og bevegelsesevnen blir svakere. Det er også normalt å få skjelvinger i stressende situasjoner. Nerveceller i hjernen blir også ødelagt”, forteller Hans mens han setter seg komfortabelt ned i stolen samtidig som han puster tungt ut.

Hvordan får man parkinson?

“Man får Parkinson fordi man mangler ett stoff i hjernen som heter Dopamin”, sier han. Han tar en slurk av kaffekoppen før han forsetter: “oppgaven til det stoffet er å gjøre hukommelsen, oppmerksomhet og læringsferdigheter sterkere, hjernen trenger også dette stoffet hele tiden for å kontrollere bevegelse med.”

Hvordan vet man at man har Parkinson?

“Man kan jo merke det at bevegelsesevnen blir svakere, musklene blir stivere og at man ofte begynner å skjelve i stressende situasjoner, men også det at stemmekraften blir svakere og at det blir vanskeligere å svelge. Det starter oftest i armen på den ene siden av kroppen, så etterhvert går det videre til den andre siden.” forteller han. “Sykdommen utbryter ca. 5 år før symptomene, så man vet ikke at man har Parkinson før 5 år etter du har fått det”, sier Hans.

Har noe forandret seg siden du fikk Parkinson? I så fall, hva har forandret seg?

Hans tenker seg litt om før han svarer, “ja, det er ganske mye som har forandret seg, jeg kan jo ikke bevege meg like mye nå som før. Da jeg var yngre, likte jeg veldig godt å dra på lange sykkelturer, det kan jeg ikke nå. Men jeg går på gymnastikk for Parkinson-pasienter nå to ganger i uken. Det kan kanskje hjelpe meg med å gjøre det lettere for meg å bevege meg, så kan jeg kanskje få dratt på en sykkeltur igjen en gang. Det har jeg virkelig lyst til”, forteller han mens han ler litt stille for seg selv ved tanken.

Er Parkinson noe man kan bli kvitt?

“Nei, Parkinson er noe man lever med for resten av livet etter at man har fått det. Men den kan effektivt holdes nede i mange år ved hjelp av medisin. Jeg har operert inn en maskin i kroppen som hjelper meg å få i meg medisin når jeg skal automatisk, så jeg slipper å ta masse tabletter,” sier Hans mens han tar enda en slurk av kaffekoppen.

Er det mange som har Parkinson i verden?

Hans tenker seg om og setter ned kaffekoppen på bordet før han svarer, “Jeg vet ikke så mye om hvor mange som har det i verden, men i Norge så har ca. 1 av 1000 nordmenn det, og i Sverige så er det ca. 15 000-20 000 som har Parkinson.”

Hvilken aldersgruppe får Parkinson oftest?

“Det er ofte de mellom 55-65 år som får Parkinson, men selvfølgelig kan det jo ramme yngre mennesker også.” Han forsetter: “Men jeg fikk parkinson da jeg var 55 år gammel.”

Er Parkinson arvelig?

“Ja, Parkinson kan være arvelig. Faren min hadde Parkinson, så fikk jeg det. Men jeg har hørt at det vanligvis hopper over en generasjon. Jeg leste her om dagen at ca. 20 % av alle Parkinsonpasienter har nære slektninger som har sykdommen eller som kommer til å få Parkinson,” sier Hans.

Hvordan kan Parkinson behandles? Hvilke behandlinger finnes?

Han tenker seg om før han sier: “det er vel medisiner flest velger å bruke. Men det som kan være vanskelig ved bruk av medisiner med Parkinson-pasienter, er at noen medisiner som virker hos en Parkinson-pasient kanskje ikke virker hos en annen. En medisin som kan gi grusomme bivirkninger hos en, men virke helt fint hos en annen og ikke gi noen bivirkninger.”

Tilslutt, er det noe du vil si til personer som har fått Parkinson nylig?
“Prøv å ikke stress så mye, finn en måte å redusere stress for deg. Fortell noen om sykdommen. Prøv å tren mye, så ikke kroppen blir stivere enn den uansett er.  Og husk at du ikke er alene.” Sier Hans og takker for intervjuet.

Mamma sin reise - Fra India til Norge som liten

H

vordan var det for mamma å reise fra India til et så annerledes land som liten?

Det er så mange barn som kommer fra et annet land og til Norge, og får et sjokk. Kultursjokket kommer, og mange bekymrer seg om de i det hele tatt får noen venner. Les om den spennende og morsomme reisen til min kjære mamma, Monica.

 

Skrevet av Linea Granly

 

Mamma og jeg satte oss i sofaen, mamma smilte. Dette var noe jeg var veldig interessert i å snakke om, og mamma var glad for at jeg ville prate med henne om dette. Jeg måtte jo selvfølgelig spørre om hvor gammel hun var da hun reiste?

Jeg var fem år, smiler mamma.

Du visste jo ingen ting om at du skulle reise til Norge, kom det som et stort sjokk, eller reagerte du på en annen måte?  

Hehe, jeg var jo ikke akkurat så gammel, så jeg skjønte liksom ikke helt hva som skulle skje. Men flyreisen er noe jeg aldri kommer til å glemme. Det var min første flyreise, og jeg satt og stirret ut av vinduet med store øyne. Alt så ut som små lego-hus som jeg trodde at jeg kunne flytte på, flirer mamma. Men det gikk tydeligvis ikke.

Det var jo mange trygge land du kunne flytte til, hvorfor flyttet dere akkurat til Norge?

Pappa hadde jo allerede bodd i Norge i et år, før vi kom. Han hadde fått seg en jobb der, og tenkte da at det var best å flytte dit. Det var ikke noe krig i India da vi flyttet, så det handlet ikke om det tryggeste landet å flytte til. Men det ble bare sånn, med jobben til pappa.

Norge er jo et fantastisk land, og mange turister blir overrasket over hvor fint Norge er. Men hva var ditt førsteinntrykk av Norge, etter årene dine i India?

Jeg ble jo helt sjokkert over hvor kaldt det var i forhold til India. Og snøen var jo bare helt fascinerende, ler mamma.

Det måtte jo ha vært trist å flytte fra India, og til Norge. Men kan du beskrive akkurat hvordan du oppførte deg de første dagene i Norge? Var det hardt og trist, eller visste du at Norge var et tryggere sted å bo?

De første dagene i Norge, var litt forvirrende. Og jeg spurte jo mamma og pappa om hvor vennene mine fra barnehagen i India var. Jeg var jo utrolig forvirret, og trodde at det skulle være helt likt som i India. Jeg var bare 5 år.

Det måtte vel være vanskelig å gå på skolen de første dagene da du ikke kunne språket i det hele tatt. Følte du deg alene, eller gikk det greit etterhvert?

Før så startet man ikke på skolen før man ble 7 år, så det hadde jo gått to år etter at jeg hadde jeg flyttet fra India. Jeg gikk hos en dagmamma fra jeg var 5-6 år. Det hjalp meg utrolig mye, og gjorde det lettere for meg å lære norsk. Og norsken min var ganske bra, da jeg startet på skolen. Det var absolutt ikke noe forskjellsbehandling, og jeg trengte ikke noen ekstra undervisning. For norsken min forbedret seg dag for dag.

Det er mange som kommer fra andre land, og føler seg alene når de ikke kan språket så godt. Fikk du venner fort, eller tok det lang tid?

Overraskende nok, så fikk jeg venner ganske fort. Jeg lærte mye norsk av vennene mine fra barnehagen og skolen. Men noen ganger så bablet jeg i vei på indisk, og vennene mine sto der som store spørsmålstegn, ler mamma.

Siden du kommer fra India, så har du vel sikkert familie i der, eller?

Jeg har familie i India, men ikke så mye. De fleste har flyttet til andre land som England, Sverige og USA. Så jeg har familie som bor i mange forskjellige land, men det blir jo ikke så mange besøk hos dem da.

Har du reist mye til India etter at du flyttet til Norge? Og er det noen ting du savner spesielt mye?

Før da jeg var yngre, så ble det en liten tur til India hvert 4. år, men nå blir det kanskje hvert 5. år. For to år siden så reiste jeg, min mor og mine døtre til India i nesten 3 måneder. Det var for at mine to barn skulle få lært seg enda bedre Hindi. Ellers så blir det bare norsk på dem, og de er jo så heldige at de kommer fra to forskjellige land. Og det ble jo også en liten Dubai-tur på oss da vi reiste til India, og det var herlig, sier mamma og sukker. Jeg skulle gjerne tatt en tur dit igjen, flirer mamma og hopper opp fra sofaen.

Det er ikke alltid så ille å flytte fra et land til et helt annerledes land.

Du får mange gode, og noen dårlige minner.

Mamma og jeg fikk en fin mor og datter samtale, og interessant var den også.