Marerittet

Skrevet av Live Faling Bergstrøm

 

 

 

Johannes lå i sengen da han hørte en lyd. Lyden var som et rustent gammelt klesskap som åpnes. Det knirket. Vinden ulte som en ulv utenfor vinduet. Johannes trakk dynen litt lenger opp. Det var kaldt. Det var vinter og snøen dalte ned. Sengen varm og klam. Johannes hørte nøye etter om lyden ville gjenta seg en gang til, eller om det kanskje bare var et lite vindpust, noe det ikke var. En mørk skikkelse kom fram, og Johannes skrek. Øynene til skikkelsen var gule, og den hadde et skarp blikk som møtte deg med en gang du så på den. Han la seg under dynen slik at bare øynene syntes. Johannes holdt seg under dynen til han ikke var så redd lenger. Akkurat idet han hadde klart å roe seg litt ned, var det noe som sto over han. Munnen var blodig og tennene var spisse som spyd. Skikkelsen skrek og hylte, nesten like mye som Johannes selv. Plutselig delte den seg i to, og det var med ett flere skikkelser i det lille rommet.

 Skikkelsene så ut som gjenferd. Gjenferdene herjet rundt i rommet. De kom fra overalt. Fra vinduene, skapene, gulvet og til og med fra under sengen. Johannes var så redd at han begynte å gråte. Dette var akkurat som i den filmen han hadde sett kvelden før. Johannes angret veldig på at han hadde sett den skumle filmen, som foreldrene hadde sagt at han ikke burde se.

 Johannes er en gutt på 13 år, og han bor i Trondheim med moren, faren og lillesøsteren sin. Han elsker bordtennis mer enn noe annet i verden. Eller, han elsker nok kanskje familien mest, men bordtennis står høyt oppe på lista. Johannes liker seg nokså godt i Trondheim, men det som plager han, er alle spøkelseshistoriene derfra. Johannes er nemlig veldig redd for mørket.

 Monstrene og gjenferdene var store, kraftige, bleke og det skumleste han noen gang hadde sett. De samlet seg rundt sengen. Blodet fra munnene dryppet ned på dyna. Blikkene han fikk, var som om de skulle drepe han. Pusten deres var kraftig og vond å lukte på. Den luktet død og fordervelse. De kom nærmere og nærmere. Hendene grafset etter å ta Johannes. Gjenferdene var døde i blikket. Ingen følelser eller uttrykk.  Johannes gråt mens han tenkte at dette var slutten. Verden utenfor var fullt av gjenferd, monstre og spøkelser. “Mamma og pappa!” skrek han. “Hvor er de?  Har de det bra?” Tankene surret rundt. Tårene rant. Gjenferdene var rundt sengen fortsatt og de var enda flere nå.

 Det største av gjenferdene tok tak i hånda til Johannes. Han luktet på den. Gjenferdene snakket et merkelig språk. Et språk som ihvertfall ikke var fra denne jordkloden. Gjenferdet fant fram en kniv som han hadde i den skitne, gamle og ødelagte buksa si. Den var ikke særlig større enn en liten lommekniv, men den så spiss ut. Nesten like spiss som tennene deres. Johannes så på kniven med store øyne. “Hva skulle han med den?” Gjenferdet tok kniven og gjorde seg klar til å stikke den inn i hjertet hans. Johannes vred på seg og skrek så mye han bare kunne, men det var til ingen nytte. De andre gjenferdene holdt han helt fast, i både armer og bein. Pulsen til Johannes var høy. Sikkert 500 hjerteslag i sekundet. Det var i hvert fall slik det føltes for Johannes.

 Johannes skrek. ”Hvorfor meg? Hva har jeg gjort?” Gjenferdet åpnet munnen. “Nå. Nå var det slutt. Gjenferdet kom nærmere og nærmere. Det åpnet munnen og sa: “Johannes, vennen. Våkne!” Gjenferdet hadde en veldig snill stemme som Johannes gjenkjente. Nå skjønte han ingenting. “Hva skjedde med det rare språket og den skumle stemmen?” Johannes våknet. Øynene var tørre og kinnene var stive. “Var alt, var alt en drøm?”  Mammaen til Johannes sto og smilte over han. “Du drømte, kjære deg”, sa hun med den vennlige og snille stemmen sin.

 Johannes følte seg dum. “Tenk at han var så dum at han trodde alt dette var sant og at monstrene og gjenferdene skulle spise han.”  Alle de gjenferdene han hadde trodd sto over han og skulle spise han, var bare tull. “Ingenting av det finnes jo”, tenkte han. Johannes lo litt av seg selv. “Jeg er 13 år og tror fortsatt på slike dumme ting”, sa han stille til seg selv.

Klokken var to på natten. Mor kysset Johannes god natt og så gikk hun å la seg igjen. Johannes satt oppe i fem minutter uten å si noen ting. Han tørket tårene og la seg ned. Denne gangen skulle han ikke drømme om noen teite barnslige gjenferd, men en ting som han gledet seg til, Londonturen med bestekompisen sin, Asbjørn. Han kunne ikke vente med å dra på den turen som hadde vært planlagt siden i fjor. Nå kunne Johannes sove i fred, for nå visste han at mamma og pappa sov i rommet rett ved siden av han, og at de alltid skulle passe på han. Johannes sovnet fort, og denne gangen skulle han sove godt.